Stilling.app
1 dag siden
Lederskap for fremtiden
Transkripsjon:Hva om jeg fortalte deg at Norges aller viktigste ressurs ikke er oljen, men menneskene som jobber i helsesektoren? Og hva om måten vi leder dem på må endres totalt? Heng med, for vi skal se nærmere på noen utrolig kraftfulle ideer om fremtidens lederskap. Så, la oss starte med det store spørsmålet. Hva er egentlig Norges mest verdifulle ressurs? De fleste av oss, vi tenker jo oljefondet med en gang. Gjør vi ikke? Men ifølge økonomene, så tar vi faktisk feil. Den virkelige formuen vår er noe helt annet, og det har absolutt alt å si for deg som er leder. Bare la det synke inn. To tredjedeler av hele Norges nasjonalformue er arbeidsinnsatsen vår. Arbeidskraften. Og det endrer jo alt. Rollen din er ikke bare administrativ, du er en nasjonal formusforvalter. Hver eneste dag er det du som forvalter den desidert viktigste kapitalen Norge har. Men, og det er et stort men her, som alle verdifulle ressurser, er også denne under et helt vanvittlig press.Det tikker en demografisk tidsinnstilt bombe under oss, og den truer selve fundamentet i velferdsstaten vår. Tallet her, det er brutale. I dag er det nesten fire yrkesaktive for hver pensjonist. Helt greit. Men i 2050, da vil det tallet ha stupt til under 2,5. Det betyr færre hender til å gjøre stadig mer krevende arbeid. Det regnes ikke, det går rett og slett ikke opp. Vi trenger ikke en gang vente til 2050 for å se sprekkene i muren. Symptomene er her allerede. Sykefraværet i helsesektoren nærmer seg 10%. Erfarne, dyktige sykepleiere slutter i jobben før de fyller 60. På toppen av det hele står 1 av 5 i arbeidsforalder helt utenfor arbeidslivet. Dette er ikke bare statistikk, det er en reel krise. Ok, så vi har sett symptomene. Men for å finne inn kur, ja, da må vi stille riktig diagnose. Og den diagnosen, den handler om så mye mer enn fruktkurver og hyggelige kaffepauser. Vi må helt inn til kjernen av hvordan selve arbeidet er organisert.Her kommer vi til et helt sentralt poeng. Når vi snakker om arbeidsmiljø, tenker mange på det sosiale, ikke sant? Men den virkelige definisjonen, den som faktisk betyr noe for sykefraværet, den handler om det organisatoriske. Hvordan planlegges vakter? Hvor mye innflytelse har de ansatte egentlig? Føles arbeidet meningsfylt? Det er det som teller. Her ser vi jo fellen som så mange ledere går rett i. Vi bruker penger på stressmestringskurs og kanskje litt finere kaffe, Hyggelige ting, absolutt, men det løser ikke grunnproblemene. Ekte, varige endringer kommer fra å gi folk reell innflytelse, tydelige roller og skikkelig anerkjennelse for den livsviktige jobben de gjør. Og spesielt i de kvinnedominerte yrkene, som for eksempel sykepleie, der finner vi selve kjernen i problemet. Det er en giftig kombinasjon av det psykosociale stresset, altså ansvaret for liv og helse, og den tunge fysiske belastningen. Det er denne dobbeltbelastningen som virkelig sliter folk ut over tid.Og prislappen? Hva koster det oss å ignorere dette? Vel, hold deg fast. 59 milliarder kroner. Det er det sykefravær knyttet til kvinnehelsekostestaten. Hvert eneste år. Tenk på hva de pengene kunne blitt brukt på. Pasientbehandling, utstyr, bedre bemanning. Summen er svimlende. Ok, diagnosen er dyster. Det er den. Men, og dette er viktig, det finnes faktisk en medisin. Og det beste av alt er at den ikke er teoretisk. Den er allerede testet ut i praksis, og resultatene er helt utrolige. Vi trenger bare å ta i bruk de riktige verktøyene. Og bevise det kommer fra en liten kommune som turte å tenke helt, helt nytt. Birkenes kommune stod overfor nøyaktig de samme utfordringene som alle andre. Men de nektet å akseptere at skyhøyt sykefravar var en slags naturlov. Altså bare se på disse tallene her. På to små år så gjorde de det som mange trodde var umulig. De mer enn halverte sykefravaret. Fra hele 14 prosent, ned til 6 prosent.Dette er ikke en liten justering, det er en total transformasjon. Så, hvordan i all verden gjorde de det? Vel, ikke med fruktkurver, for å si det sånn. De ga makten tilbake til de ansatte. En helårsplan gav forutsigbarhet, frivillige langvakter gav fleksibilitet, men det aller viktigste, de ansatte fikk selv eierskap til sin egen arbeidsplan. Det handler om tillit, og det handler om autonomi. Suksessen i Birkenes er jo ikke bare en interessant historie, den er et veikart for fremtidens lederskap. For skal vi vinne kampen om de beste hodene og hendene, spesielt fra den yngre generasjonen, ja, da må vi lede på en helt, helt ny måte. Glem hele den tanken om at unge ansatte er lojale mot organisasjonen uansett hva. Dagens talenter er lojale mot faget sitt og mot kollegaene sine. De forventer fleksibilitet og en kontinuerlig dialog, ikke en formell medarbeidersamtale en gang i året. Hvis du som leder ikke tilpasser deg dette, da mister du dem. Så enkelt er det.Og dette leder oss over til en veldig, veldig viktig distinsjon. Som leder så har du styringsrett, det er jussen. Men fremtidens lederskap det handler om styringsfornuft, altså evnen til å bruke den autoriteten du har med klokskap, med empati og med en dyp forståelse for hva som faktisk motiverer folkene dine. Så alt dette handler om å våge å se det usette. Og se verdien i arbeidstokken din som en nasjonal formue. Og se de virkelige årsakene bak sykefraværet, ikke bare symptomene. Og se det enorme potensialet i nye måter å organisere arbeidet på, akkurat som de gjorde i Birkenes. Og da sitter vi igjen med ett siste avgjerende spørsmål til deg. Nøyer du deg må være en formelsforvalter som bare passer på de ressursene du har, eller tar du steget opp og blir en formelsinnovatør, en som aktivt skaper fremtidens blomstrende arbeidsdyrke? Valget er ditt!
